Historiske kvekersitater

Vandre gjennom verden i glad fortrøstning og svare på det av Gud i alle
La alle nasjoner høre budskapet i skrift eller tale. Gå ikke utenom noe sted, spar verken tunge eller penn, men vær lydige mot Herren Gud. Utfør arbeidet, vær modige for sannheten på jorden; og trå under fot alt som står i mot. … Dette er Gud Herrens ord til dere alle, og et pålegg til dere alle i den levende Guds nærvær. Vær forbilder, vær eksempler i alle land, alle steder, på øyer, og blant alle folkeslag, hvor dere enn kommer, slik at deres væremåte og livsstil kan forkynne blant og til alle slags folk. Da vil dere kunne vandre gjennom verden i glad fortrøstning og svare på det av Gud i alle.
George Fox, 1656

 

Det finnes et prinsipp som er rent … og ikke begrenset til noen form for religion
Det fins et prinsipp som er rent, i menneskets sinn, og som på forskjellige steder og til forskjellige tider har fått ulike navn. Det er imidlertid ekte og kommer fra Gud. Det er dypt og inderlig, og ikke begrenset til noen form for religion eller utelukket fra noen som har et helt og oppriktig hjerte. Der dette prinsippet har slått rot og vokser, blir menneskene brødre i dette ords beste mening, uansett hvilken nasjon de tilhører. Når vi velger de veier som ser lettest ut for oss, men som er uforenlige med den renhet som er uten begynnelse, lager vi dermed vår egen styreform, og nekter lydighet mot ham hvis tjeneste er sann frihet.
John Woolman, 1774

 

Kristi ånd kan aldri lede oss til kamp og krig med ytre våpen mot noe menneske
Erklæring fra det harmløse og uskyldige Guds folk som kalles kvekere til Charles II i 1660: Vi tar absolutt avstand fra alle ytre kriger og strid og kamp med ytre våpen, uansett for hvilket formål og under hvilket påskudd det måtte være. Og dette er vårt vitnesbyrd til hele verden: Kristi ånd, som leder oss, er ikke foranderlig slik at den en gang befaler oss å avstå fra en ting som ond, og så befaler oss å gå inn på den igjen. Og vi vet sikkert, og vi vitner om det for verden, at Kristi ånd, som fører oss til all sannhet, aldri vil lede oss til kamp og krig med ytre våpen mot noe menneske, verken for Kristi rike, eller for denne verdens riker. Derfor kan vi ikke opplære til krig mer.

 

Kristus sa dette og apostlene sa dette, men hva kan du si?
… Og så forsatte han og sa hvordan Kristus var verdens lys og opplyste hvert menneske som kom til verden, og hvordan de ved dette lyset kunne samles i Gud […]. Og jeg reiste meg i kirkestolen og undret meg over denne læren, for jeg hadde ikke hørt noe slikt før. Og så fortsatte han og utla skriftene og sa: «Skriftene var profetenes ord og Kristi og apostlenes ord, og det de talte gledet de seg over, og de var fylt av det og hadde det fra Herren.» Og han sa: «Hva hadde noen av dem å gjøre med skriftene annet enn at de kom til den ånd som frambrakte dem. Dere vil si: Kristus sa dette, og apostlene sa dette; men hva kan du selv si? Er du selv et Lysets barn som har vandret i Lyset slik at det du sier kommer innenfra, fra Gud?» Dette virket så sterkt på meg at det skar meg helt inn i hjerteroten. Og jeg ropte i ånden til Herren: «Vi er alle tyver, vi er alle tyver, vi har tatt skriftene som ord og vet ikke noe om dem i vårt indre.»
Vitnesbyrd fra Margaret Fox etter at hun hadde hørt George Fox i Ulverston «tårnhus» (kirke) i 1652

 

Det onde ble svakere i meg og det gode vokste fram
Ikke gjennom argumenters styrke eller ved å granske hver læresetning omhyggelig for derved å overbevise min forstand, kom (jeg) til å motta og bære vitnesbyrd om sannheten, men ved i det skjulte å bli fanget inn og grepet av Livet. For da jeg kom inn i de stille forsamlingene av Guds folk, følte jeg en skjult kraft blant dem som rørte mitt hjerte. Og da jeg lot den slippe til, fant jeg at det onde ble svakere i meg, og det gode vokste fram. Og slik ble jeg knyttet til dem og forent med dem, samtidig som jeg mer og mer hungret etter at denne kraft og dette liv skulle tilta i meg, slik at jeg kunne kjenne meg helt forløst.
Robert Barclay, 1676

 

Kilde:
«- men hva sier du selv?» Kvekerforlagets småskrift nr. 22