Elie Nahimana og Truth and Reconciliation Commission i Burundi

Under prosjektbesøket til Rwanda og Burundi i desember var Anne Britt, Roger og Emilie interessert i å snakke med Elie Nahimana om hans nye verv i Truth and Reconciliation Commission (TRC) i Burundi og vi inviterte han på middag/intervju for å høre om hva TRC gjør og hva han tenker om det å ha dette vervet.

Han forteller at han ikke selv søkte på vervet, men ble foreslått av noen kvekere i regjeringen som mente han gjør en god jobb for fred og forsoning og som tenkte han kunne bidra i TRC. Nahimana fikk og godtok dette vervet og da vi møtte han hadde han vært der i to uker, men hans fredsarbeid har foregått mye lenger og han begynner samtalen med å snakke om barndommen sin.

Elie Nahimana vokste opp som katolikk i Kibimba, men ble kveker som 17-åring. Selv om han lenge har jobbet for fred og forsoning, var det ikke det han så for seg å drive med da han var yngre. Han ville spesialisere seg innenfor det å bygge broer og utdannet seg til å kunne nettopp det. Bakgrunnen for dette yrkesvalget var blant annet en utfordrende skolevei da han var barn; han og mange andre barneskolebarn måtte over en elv uten en skikkelig bro. Som regel var det kun noen tømmerstokker som fungerte som en bro, men de forsvant fort under regnsesongen. I 1980 ble han ansatt i et tysk selskap for å bygge broer, men i løpet av borgerkrigen i Burundi som startet i 1993 og konflikten mellom hutu og tutsi innså Nahimana at han ikke lenger kunne fortsette å bygge fysiske broer; han måtte bygge broer mellom mennesker. Dette blir starten på mange år med engasjement for konfliktløsing og forsoning.

Nahimana er selv hutu og sammen med en venn, som er tutsi, dannet de en fredsgruppe som fikk støtte fra internasjonale kvekere. Han har siden vært engasjert i Ministry for Peace and Reconciliation under the Cross (MIPAREC), og er på nåværende tidspunkt koordinator for Healing and Rebuilding Our Communities (HROC) og pastor, i tillegg til at han nettopp har fått dette fire-årige vervet i TRC.

TRC består av 13 medlemmer og de har som oppgave å prøve å finne sannheten bak urett og vold begått i samfunnet i fortiden og hvem det er som har begått uretten. Er det regjeringen? Er det sivile? Er det andre ikke-statlige aktører? TRC fikk først i oppgave å etterforske tiden etter at Burundi fikk sin uavhengighet i 1962 og fram til 2008, men regjeringen utvidet perioden helt tilbake til 1880-tallet, noe som gjør jobben til TRC mye mer utfordrende. Særlig konflikten som både har vært og fortsatt er pågående mellom hutuer og tutsier i lang tid er sentralt i arbeidet TRC gjør. De foretar intervjuer over hele landet for å få oversikt over hvem som er drept eller savnet. De hjelper de som er traumatiserte og er en støtte for alle de som fortsatt bærer på byrder og sorger. De bidrar til at de som søker tilgivelse får det og de prøver å forhindre ofre fra å ta hevn for å unngå en ”cycle of violence”. Regjeringen i Burundi ønsker i tillegg å ha et nasjonalt program for hvordan man kan oppnå varig fred. Det er altså ingen liten oppgave TRC og Elie Nahimana har foran seg.

På spørsmål om hvordan det føles å ha fått dette vervet, svarer Nahimana at det føles riktig og at han ble kalt til å gjøre denne jobben. Her får han både jobbet på grasrotnivå, som han har gjort i mange år i MIPAREC og HROC, men han får også innflytelse på andre nivåer og får mulighet til å lage forbindelser mellom de ulike nivåene i samfunnet. Nahimana forteller at han godtok vervet fordi han da fikk muligheten til å utvide påvirkningen arbeidet på grasrotnivået har, og han fortsetter dermed arbeidet med å bygge broer mellom mennesker.

 

En av minoritetene i Burundi delte sitt vitnesbyrd og sitt engasjement for albinoer som opplever diskriminering (Elie Nahimana til venstre i bildet)



Categories: Fredsarbeid, Kvekerhjelp