Oppdrag håpspyramide

Vi sitter i et lite murhus, ute på landsbygda i Rwanda. Langs veggene er det trebenker, på jordgulvet i midten av det lille rommet ligger strimler med lapper som beskriver forskjellige samfunnstrekk. Ungdommene som sitter rundt har fått i oppgave å legge strimlene i rekkefølge. Dypt konsentrert tar de fatt i oppgaven.

Noen av strimlene beskriver et samfunn som er på vei inn i eskalerende konflikt, vold og krig. Andre beskriver et samfunn hvor tillit og samhold mellom mennesker og grupper bygges.

Varsellampene: Jeg blir sittende og tenke på debatten hjemme i Norge, i andre deler av Europa og i USA. På hvordan politiske ledere har begynt å snakke om andre med ord og karakteristikker jeg ikke trodde vi skulle få høre i demokratiske land. Jeg tenker på venner med minoritetsbakgrunn og frustrasjonen de beskriver over egen-skaper de tillegges eller båser de settes i.

Og her sitter ungdommer på landsbygda i Rwanda og snakker klokt om de samme tingene: om hva vi kaller hverandre, om hvordan vi så lett deler opp mellom «oss» og «dem», om hva vi kan gjøre for å unngå at slike tendenser forsterker seg.

Rwandiske ungdommer reflekterer sammen rundt hva som er tegn på at et samfunn blir mer voldelig, og hva som fremmer det motsatte: et fredelig, tillitsbasert samfunn. 

De er akkurat så unge at de ikke husker folkemordet i Rwanda i 1994. De fleste var ikke ennå født da, eller de var for små til å ha noe minne av det. Men de har levd med det hele livet – i sine nærmestes traumer, i det som har blitt fortalt og det som ikke har blitt fortalt, i historiefortellingen om hvem de er som rwandesere.

Mest snakker de om faren ved å sette hverandre i bås etter hvilken gruppe en kommer fra. Om viktigheten av å gjenkjenne et medmenneske i alle en møter.

– Krig og konflikt faller ikke ned fra himmelen. Det oppstår fra situasjoner med ulikhet. Vi må lære å kjenne igjen tegnene tidlig, slik at vi kan forebygge det som skjer.

Det er som en vei som begynner å få små hull. Det gjelder å fikse dem med en gang så de ikke blir større.

Dypest sett handler det om å lære å respektere hverandre og forstå at alle andre er like mye menneske som deg.

Leder på fredskurs i regi av kvekersamfunnet i Rwanda

Konfliktløsning: Tidligere på dagen har de hatt rollespill på å megle konflikter. De har øvd på å se forskjell på uttrykte interesser og underliggende behov, og hvordan vi kan uttrykke våre behov på en ikkevoldelig, konstruktiv måte. Nå snakker de om hvordan samfunnet kan fungere slik at alles behov anerkjennes.

I arbeidet med disse temaene, har Kvekersamfunnet i Rwanda, som arrangerer disse kursene for ungdom, tatt i bruk det de kaller «Pyramid of hate» og «Pyramid of hope» – hatets omvendte pyramide og håpets pyramide.

Hatpyramiden er veien ned i det verste dypet, veien fra stereotypier og adskillelse til utestengning, vold, krig og folkemord.

Håpspyramiden går motsatt vei: Den er et svar på mistro og frykt og gir pekepinner på hvordan vi kan styrke samholdet og sikre en fred som varer.

Vi vil gjerne få dele disse pyramidene med dere, med hilsen fra unge fredsaktivister i Rwanda. De kan være til påminning om faretegnene som vi også ser i vårt eget samfunn, og til inspirasjon for hvert vårt bidrag til en bedre verden.



Categories: Fredsarbeid, Kvekerhjelp, Uncategorized