Å vokse opp i krig og konflikt

Av Jon-Magne Jonassen
Intervjuet sto først på trykk i tidsskriftet Kvekeren nr 4 / 2018.

Ifølge en rapport publisert av Redd Barna tidligere i år, lever minst 357 millioner barn – 1 av 6 på verdensbasis – i konfliktområder, som er en økning på 75 % siden 1990-årene. Men hva er det egentlig som utgjør størst risiko for disse barna? Og ikke minst; hva er det som hjelper?

– Krig er skadelig for barn – punktum, sier Ragnhild Dybdahl, førsteamanuensis på OsloMet.

Da jeg først møter henne, er det etter å ha hørt henne forelese om temaet på NORADs årlige landmøte om Palestina. Når jeg nå treffer henne igjen, er det på Oslos nye storbyuniversitet, hvor hun til daglig arbeider innenfor fagfeltene utvikling- og klinisk psykologi.

Risikofaktorer

– Det er ikke bare det du har blitt eksponert for det er viktig å fokusere på, men også det du har gått glipp av.

Dybdahl synes selv det er både lett og vanskelig å gi et godt svar på hvilke psyko­sosiale konsekvenser vi ser hos barn som har opplevd krig og konflikt. Men vesentlig er det at barn er mer sårbare enn voksne, og det er mange godt dokumenterte risikofak­torer sett i sammenheng med barns utvik­ling. I de senere årene er det også gjort mange studier på forholdet mellom ekspo­nering for potensielt traumatiske hendelser og psykiske problemer som angst, ADHD og PTSD (posttraumatisk stressforstyrrelse).

Bygge psykisk helse

Traumer er annerledes enn dagligdagse påkjenninger, forklarer Dybdahl, og jeg tenker på hvor annerledes det må være å vokse opp i en trygg tilværelse i Norge, enn i det krigsherjede Yemen eller den urolige provinsen Nord-Kivu i Øst-Kongo. Det å skape et trygt miljø hvor vi kan gi barnet den omsorgen og tilhørigheten som det trenger, er svært viktig – og de beskyttende faktorene må ligge på både samfunns-, familie -og individnivå.

– Det er mye å tenke på samtidig?

– Det handler ikke bare om å kurere psykiske lidelser; det handler ikke bare om å fjerne sorg og traumer og depresjoner. Det handler om å bygge sterkere psykisk helse, som hand­ler om glede, mestring og fellesskap – som er noe helt annet enn å si: nå skal vi kurere det som er gått galt.

Sett utenfra kan det virke komplekst å se et utvalg av beskyttende faktorer isolert, samtidig som vi må knytte alle enkeltele­mentene sammen. For Dybdahl er det deri­mot essensielt å tenke helhetlig i arbei­det med å bygge psykisk helse – et fokus som kommer frem flere steder i den bred­den av forskning hun har gjort.  Under krigen på Balkan på 90-tallet studerte hun følgene av overgrep der, og effekten av psykososial støtte for barn. Det hun først og fremst viste var at det kan se ut som at en god måte å hjelpe barn på, er å støtte foreldrene deres. I norsk kontekst har hun arbeidet klinisk med flyktninger generelt. Globalt har hun blant annet vært opptatt av tidlig barndomsutvikling og samarbeidet i et prosjekt om tenåringer som overlevde jordskjelvene i Nepal i 2015.

Omsorgsgivere

Dybdahl er opptatt av hvor viktig det er å styrke rollen til foreldre og omsorgsgivere i arbeidet med å bygge psykisk helse.

– Det er kanskje lett å forstå hvor viktig dette er; for, som du selv sier, er det som utgjør størst risiko for barn, nettopp når foreldre eller andre omsorgsgivere ikke len­ger er tilgjengelige. På en annen side er det jo ikke alle som (selv om de er fysisk tilstede) klarer å gi den omsorgen som barn trenger.

– Vi vet jo at deprimerte mødre ofte forholder seg annerledes til små barn enn ikke-deprimerte. Selv om det ikke er slik at alle deprimerte mødre nødvendigvis blir dårlige omsorgs­personer, vil det likevel kunne koste en deprimert mor ganske mye å engasjere seg på samme måte som om hun ikke var det.

Heldigvis er det ikke alle – selv med opplevelser knyttet til krig og konflikt i bagasjen – som utvikler spesielle psykiske lidelser og vil trenge medikamenter eller profesjonell hjelp. Dybdahl vektlegger at det i et samfunn uansett vil være viktigst for de fleste at fokuset ligger på å bygge en god psykisk helse som er robust nok til å kunne tåle påkjenninger.

– Å tale påkjenninger er knyttet til dette med «resiliens», som blant annet vil si …

– at man klarer å være sammen med andre mennesker – at vi klarer å bidra menings­fullt i lokalsamfunnet, til tross for påkjenninger. Det en slags prosess med samspill mellom menneskene og miljøet.

Postkonflikt

Det som er vesentlig annerledes enn en pågående krig, er perioden som følger etter at konfliktene har opphørt. Men i et samfunn hvor folk, for eksempel, har gjennomlevd et folkemord, slik som tilfellet var i Rwanda, blir bildet annerledes.

– Jeg har hørt at det er slik at barn og unge som vokser opp i en periode med postkon­flikt også kan ha symptomer på ulike trau­mer. Stemmer dette?

– Ja, barn født etter konflikt kan få barndom­men og livet sitt preget av konflikten gjen­nom hva de lærer og hva de ikke lærer på skolen. Og gjennom det foreldre og andre har opplevd.

Dybdahl nevner i den forbindelse at andre forskere ved hennes institusjon har studert hvordan den nære historie blir formidlet i skolen[1].

– Har du for eksempel ulike historiebøker for ulike grupper? Er det slik at det er seierherrens fortellinger?

Vi lar spørsmålene henge i luften. Likevel er det åpenbart at kriger og større konflikter alltid etterlater dype spor overalt i et samfunn, og, som Dybdahl også sier, vil det være man­ge som vil kunne oppleve mer vold, mer rus og mer misbruk i postkonflikt-perioden.

Viktig er det også å huske at barn er barn – og at alle barn er forskjellige:

– Noen ganger kan det du bare hører om, være like ille som å oppleve det selv, fordi du legger fantasien på eller fordi du bare oppfatter bruddstykker av det som har hendt – eller at TV viser bilder fra overgrep, eller at rettsaker hvor alt som har skjedd blir fortalt time etter time. Det å være konstant påvirket av en krig kan være en stor belasting fordi barn ikke har den samme referanseram­men som voksne har. På den måten kan barn bli usikre på hvem de skal stole på eller hvem som er god og hvem som er slem.

Å tenke helhetlig

Jeg forsøker å ta et steg tilbake for å høre litt mer om hva forskningen sier om ulike intervensjoner (tiltak). For samtidig som vi vet at foreldre og omsorgsgivere spiller en viktig rolle, finnes det mindre forskning med empirisk støtte for tiltak som, for eksempel, baserer seg på traumebehandling gjennom eksponering, drømmer og lek.

– Det er det «terapeutiske» man har studert mest. Det som omhandler for eksempel det å skape «trygge steder», har ikke fått like mye oppmerksomhet.

En annen årsak til at noen tiltak har mer empirisk støtte enn andre, kan også være at de har blitt studert mer, sier Dybdahl å – dessuten handler det ofte også om en kombinasjon av ulike tiltak.

Jeg forteller Dybdahl om Kvekerhjelps samarbeid med organisasjonen Palestinian Early Childhood Education Programme (PECEP), som driver 13 førskoler i flyktninge­leirene på Gazastripen, og som i sin tur er tilknyttet Gaza Community Mental Health Programme (GCMHP) med oppfølging av barn med tydelige symptomer på traumer. Her inngår det også i behandlingen at omsorgspersoner inkluderes i opplegget, og at barna driver med blant annet kunst og lek gjennom veiledning fra fagpersoner.

– Det å arbeide med å bygge psykisk helse er også å ta hensyn til at alle barn er for­skjellige. Det er god evidens for at det å styrke omsorgsgivere, virker. Men det som du beskriver, virker som en mer helhetlig pakke. Helhetlig innsats er det fagfolkene anbefaler, sier Dybdahl. Det gjelder ikke minst når det er snakk om de yngste barna.

Det er viktig å se det store bildet – Dybdahl fortsetter:

– Vi skal ta hensyn til psykisk helse, fysisk helse, lek, ernæring, og ha en helhetlig tilnær­ming – ikke bare få én bit her, mat der, småbiter …

Bistandsorganisasjoner kan ta lærdom

Så hvordan kan vi som bistandsorganisasjon i større grad utnytte den lærdommen som finnes om det å arbeide med mennesker som lever i konfliktfylte områder? Dette er et spørsmål både jeg og Dybdahl er opptatt av.

– Psykisk helse er tabubelagt og dessuten på et vis mindre målbart enn somatisk plager. Jeg prøver å samle tankene.

Hvor lett er det å tenke helhetlig når vi først må finne frem til de riktige brikkene, for deretter å forsøke å sette dem sammen? Dybdahl understreker at det ikke er slik at pengene til formål som det å bygge psykisk helse, strømmer inn til bistandsorga­nisasjonene. Dette til tross for at det finnes en rekke kjente risikofaktorer og likedan effektive tiltak med forskningsbasert evidens.

– Gapet mellom samfunns- og individnivå er stort. Er det forskerne som er for nærsynte, er det vi som bistandsorganisasjon som er det eller er det politikerne som ikke henger med, fortsetter jeg.

– Jeg tror én ting man kunne bli bedre på er å benytte forskning – at små organisasjoner med forholdsvis enkle midler kunne anvende forskning som finnes allerede; at forskere med relativt enkle midler kunne fortelle at «dette er anbefalingene våre ut ifra det og det».

– Det er så å si gratis – det er bare å anven­de det som ligger der.

– Vi trenger rett og slett bedre og tettere samarbeid?

– Det er selvsagt urealistisk at små organisa­sjoner skal forske på sine egne ting. Både fordi de sjelden har ressurser til det, og fordi det er vanskelig å forske på noe du allerede er overbevist om.

Sagt på en annen måte; det er kanskje ikke så rart at man som liten eller stor orga­nisasjon fort kan gå seg vill hvis man kun forsker ut fra sitt eget subjektive perspektiv. Dybdahl fortsetter:

– Det er vanskelig for forskere å få gjort studier hvor man er i felt [og har kontakt med de lokale samarbeidspartnerne] – det ideelle er jo den kombinasjonen hvor forskere er tilstede og samarbeider nok til at spørsmålene som stilles, er relevante for organisasjonen og særlig for borgerne og brukerne selv.

I løpet av samtalen vår er det tydelig at Dybdahl også har klare forhåpninger om at hennes forskning skal være menings­full og resultatene skal bli brukt eller at den, som hun sier:

– skal bidra til at folk skal få det bedre i ver­den. Det er jo ikke primært for å få publika­sjoner eller bli sitert [jeg gjør dette].

Avslutningsvis spør jeg henne derfor om en organisasjon som hun tidligere har nevnt og er involvert i.

– Er Children and War Foundation et eksem­pel på «anvendelse av forskninga som finnes allerede», som du sa i stad?

– Ja, hele ideen bak organisasjonen er at forskere ville prøve å omsette det de visste i praksis og lage noe som var gjennomførbart. Én ting er å gjøre det ideelle når du sitter i et laboratorium eller et universitet i Norge eller England. Men hvordan omsetter du dette slik at du faktisk kan gjøre det i en flyktningeleir eller i en fattig landsby langt borte fra der du har utarbeidet det i teori …

Children and War Foundation har som mål å bedre livet til barn som har opplevd krig eller katastrofer[2]. Den er ett av flere eksempler på hvordan forskning kobles direkte til bistandsarbeid i praksis. Ved å ta i bruk verktøy eller «manualer», som blant annet inneholder ulike forskningsbaserte øvelser, er barn blitt hjulpet etter jordskjelv i Hellas, tsunamikatastrofer i Sørøst-Asia og konflikter i Afrika og Palestina.

– Disse «manualene» eller «verktøyene» er en slags blanding av kunnskap som er kommet gjennom forskning, og anvendelse i kontekster som er langt fra ideelle.

Meningen er dessuten at ikke bare eksperter skal kunne ta i bruk verktøyet etter å ha fått opplæring, slik at de som arbei­der med barn som vokser opp/har vokst opp med krig og konflikt, eller som har opplevd en naturkatastrofe, kan bli hjulpet med forholdsvis enkle midler. For selv om forskere studerer effekten av arbeidet, er deres rolle en annen enn for den som jobber på bakken.

[1] En som forsker på dette, er Anders Beidlid, professor ved OsloMet

[2] Children and War Foundation.  www.childrenandwar.org/about-us/

 

Kvekerhjelp støtter flere prosjekter hvor mental helse er en sentral komponent, både i førskoler på Gaza (som nevnt i artikkelen) og i volds-utsatte lokalsamfunn i Kongo, Rwanda og Burundi. For å lese mer om hvert prosjekt, se www.kvekerhjelp.org/prosjekter-og-partnere/



Categories: Fredsarbeid, Kvekerhjelp, Palestina