Reisebrev fra FN

Norges Fredsråd disponerer hvert år en plass i den norske delegasjonen til FNs generalforsamling. I år er det Kristin Eskeland fra Kvekersamfunnet / Kvekerhjelp som deltar som sivilsamfunnsrepresentant. Her kan dere lese hennes reisebrev fra FNs 72. generalforsamling.

REISEBREV 3: Retten til å delta

På informasjonsmøtet mandag 9, var vi tre observatører pluss en rekke stortingsrepresentanter som skulle reise hjem etter fire uker ved FN. Dessuten var Barneombudet Anne Lindboe tilstede. Hun var i New York for å presentere Barneombudets virksomhet i en “special event”, hensikten var å fortelle hvordan Barneombudet arbeider i Norge og eventuelt oppmuntre andre land til å etablere en lignende institusjon for å fokusere på Barnekonvensjonen og barns rettigheter.

I sin presentasjon la hun stor vekt på barns rett til å delta, til å kunne si fra om hva de er opptatt av og hvilke behov de har. Som hun sa det: de fleste beslutning tas uten at barn blir spurt, de har ingen politisk makt og er ikke tilstede når beslutninger tas. Barn er eksperter på sine egne liv, sa hun.  “De unge lærer å delta ved å delta”. Barns rett til å delta i demokratiske prosesser er ellers lite fremme i 3 komite, det er mest snakk om vold mot barn, fattigdom og retten til utdanning.

I debatten om klima og naturkatastrofer  la Norge spesiell vekt på helheten, klimaforandringene og naturkatastrofene henger sammen med og får konsekvenser for fattigdom, terrorisme og migrasjonsproblematikken. “Alt henger sammen med alt”.

I tredje komite om barns rettigheter la Malawi spesiell vekt på barneekteskap og likeverd mellom gutter og jenter. Palestina tok i et sterkt innlegg opp okkupasjonen, og la spesielt vekt på barns rett til et godt liv, om familier som blir kastet ut av sine hjem, om barn som blir husløse og rettsløse. “Israel må holdes ansvarlig for det som skjer med barn i Palestina. Barn trenger fred og sikkerhet, de trenger HÅP!”

Torsdag var det stort møte i 3. komite om urfolks rettigheter. FNs spesialrapportør la fram sin rapport og landene hadde anledning til å kommentere og presentere sine forslag til oppfølging. Norge sa at mye positivt hadde skjedd på de ti årene siden Deklarasjonen ble vedtatt, men at mye fremdeles gjenstår. Både Norge og andre land var opptatt av vold mot kvinner og jenter, at urfolk må ha anledning til å delta i beslutningsprosessene både i egne land og i FN sammenheng.

I 2019 er det året for urfolks språk.

Forøvrig er dette en ganske underlig tid i USA. Seriøse TV-stasjoner som PBS flyter over av rapporter om hva senatorer og kongressrepresentanter kan si offentlig om President Trump og hvordan han svarer. At hans egen utenriksminister kan kalle ham en “moron” (= tåpe) og at han i neste omgang sier at han har full tillit til President Trump og har ingen planer om å trekke seg fra sin stilling. En republikansk senator uttaler at det viktigste de tre mektigste mennene i det Hvite Hus kan gjøre er å sørge for at administrasjonen ikke ender opp i fullt kaos. Trump svarer med å invitere til konkurranse om hvem som har den høyeste IQ… Det hele er underlig og ganske skremmende!

REISEBREV 2: Noen inntrykk fra FN

Jeg deltok i en omvisning i FN-bygningen, en ganske nyttig erfaring. Over alt finner man statuer og minnesmerker som peker på fred som FNs hovedoppgave. Jeg ble spesielt opptatt av et digert bilde som viser hva verden bruker til militære formål. FNs budsjett for et helt år tilsvarer verdens militære forbruk EN HALV DAG!

Onsdag hørte jeg på en interessant debatt om organisert kriminalitet, der representantene tok opp alt mulig fra menneskesmugling til handel med ulovlige våpen til narkotikahandel og misbruk. Interessant å høre hva de ulike landene prioriterte.

Dernest var det en seksjon om arbeid, hvordan landene kan og bør forberede seg på arbeidsplasser som blir borte, roboter som overtar, og utfordringer med å skape nye typer arbeidsplasser. Kontinuerlig trening for arbeidstakere som skal fylle de nye jobbene må prioriteres.. Borgerlønn og/eller kortere arbeidstid ble ikke nevnt, men det lå i luften. Norge var ikke med i denne sesjonen.

Torsdag var det nytt informasjonsmøte i den norske delegasjonen. Det er tydelig at det skjer mye i små grupper, resolusjoner og forslag utarbeides der før de blir presentert i komiteene.

Vi hørte på debatten i 3. komite om vold mot kvinner og jenter.  Norge prioriterer å la unge delegater slippe til. I denne debatten var det Mai Elin Stener som presenterte Norges synspunkter. Hun la spesiell vekt på vold mot barn og unge, både jenter og gutter, over internett, det var en vinkel som ingen andre tok opp.

— — —

REISEBREV 1: Første dag i FN
Uten Anne Cath da Silva, General sekretær i FN-sambandet, hadde jeg følt meg veldig liten og
bortkommen. Men ved hennes hjelp fant vi fram til både den norske delegasjonen der vi ble ønsket
velkommen og fikk informasjon om det som skal skje denne uka, og etterhvert til FN.

Vi valgte å først være tilstede i 2.komite der de diskuterte budsjettet for Agenda 2030. Vi fikk med oss mange ord, men det var faktisk ikke vanskelig å holde seg våken, mange delegasjoner holdt interessante innlegg om klimaforandringer, naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer, global ulikhet og
ekstrem fattigdom. Norges innlegg ved Tore Hattrem var klart og direkte, Norge markerte seg med
en tydelig stemme for å handle.

Etter lunsj gikk vi til 3. komite, komiteen for menneskerettigheter. Også der var representantene
opptatt av ulikhet, fattigdom og bærekraftig utvikling. Det var spesielt interessant å lytte til Saudi
Arabias innlegg. Først fordi de faktisk snakket om okkupasjon som en uakseptabel form for
undertrykkelse og brukte Palestina som eksempel. Ellers var det meste av innlegget en liste over
alt som Saudi Arabia har å skryte av. (at kvinner nå har fått rett til å kjøre bil ble ikke nevnt).

Kontrasten til Australia som holdt sitt innlegg etterpå var slående. Australia hadde valgt å la en ung
kvinne holde innlegget. Hun var strålende, klar og direkte. Hennes budskap var helt klart, man må
slippe ungdommen til. Unge mennesker er opptatt av rettferdighet og likhet, de er bekymret over
miljø-ødeleggelser og menneskeskapte katastrofer og ikke minst over flyktningstrømmene og
migrasjonsproblemene. Hun krevde at alle land må lytte til de unge, ta deres bekymringer på alvor
og involvere dem i beslutningsprosessene.

Også Norge hadde valgt å fokusere på ungdom, motto var “Leave no one behind”, alle bør ha den
samme muligheten til å uttrykke seg og delta i debatten. Norge valgte også å nevne LGBT, en
gruppe som ingen andre hadde nevnt. “Youth is not only the future, they are also the present”
Stort sett en interessant dag, jeg vet allerede litt mer om hvordan FN fungerer.



Categories: Fredsarbeid, Kvekerhjelp, Uncategorized