Gaza: Å prøve å leve et helt vanlig liv

Av Gunhild Laland Mohn (styremedlem i Kvekerhjelp)

Artikkelen er hovedsak i Kvekerhjelpnytt juni 2017. Last ned nyhetsbrevet her.

I et hardt presset dagligliv på Gaza får foreldre verktøy for å unngå å la stresset og frustrasjonen gå ut over barna.

Em Saed Mabrouk (29) er en av to faglige hovedveiledere for de 13 barnehagene til PECEP (Palestinian Early Childhood Education Program) som Kvekerhjelp har støttet i nærmere 20 år på Gaza.

Em Saed har de siste årene gjennom støtte fra Kvekerhjelp, fått opplæring i COPE. COPE er en metodikk som gir foreldre verktøy for å bedre forstå og samhandle med barna sine og hverandre. Nå er Em Saed selv lærer i COPE for 25 mammaer til barn i PECEPS barnehage i Beit Hanoun, en grenseby helt nord i Gaza. Siden Beit Hanoun ligger så nære grensen, var byen nærmest totalskadet etter krigen i 2014, og er fortsatt under oppbygging. De omlag 100 barna som går i PECEPs barnehage i Beit Hanoun bor i flyktningleire, og er blant de fattigste barna på Gaza.

Kvekerhjelp får følge den femte samlingen til kvinnegruppen i barnehagen i Beit Hanoun. Til tross for at strømmen er på når møtet skal begynne, har alle 25 mammaene dukket opp til dagens COPEsamling. Det er bare 4 timer strøm på Gaza hver dag, og strømmen kommer på ulike tidspunkt hver dag, så det er dyrebare timer. Men kvinnene er energiske og blide, de småsnakker og ler seg imellom. Stemningen er boblende og forventningsfull. Noen har små barn på fanget, en baby blir ammet.

Em Saed deler ut en ballong til hver av kvinnene. Alle skriver et spørsmål på en lapp, blåser opp ballongen og putter lappen inni. Ballongene danser rundt i rommet, alle fanger enhver. Så er dagens møte i gang. Em Saed gir tilbakemeldinger på det kvinnene svarer ettersom ballongene sprekkes og spørsmålene popper ut. Temaene vandrer mellom bekymringer for hvordan få til hverdagens gjøremål, til større spørsmål om hvorfor barna er som de er. Hvorfor jenta er så stille og gutten er så sinna? Hva er et godt liv? Hva skal du ha til middag? Em Saed understreker at foreldrene er forbilder for barna. Om de voksne endrer seg, så vil barna endre seg. Hun snakker om strategier for å forsterke den oppførselen som er bra.

Yasser Abu Jamei er direktør for Gaza Community Mental Health Programme (GCMHP), den lokale organisasjon Kvekerhjelp har samarbeidet med i 10 år. Det er GCMHP som har lært opp Em Saed og de andre barnehageansatte i COPE. Yasser forteller at hvert fjerde barn i PECEPs barnehager fortsatt lider av traumer etter krigen i 2014. Tallene for hyperaktivitet er for eksempel svært høye, mange barn er mye redde, har mareritt og våkner om natten, noen barn isolerer seg og deler ikke tanker og følelser. Yasser forteller at barnets tilstand veldig ofte reflekterer familiens tilstand.

Foreldre som ikke har arbeid kan ikke selv brødfø familien sin. Når fedrene er hjemme blir de hele tiden minnet om sin utilstrekkelighet, forteller Yasser. Mange fedre foretrekker å holde seg unna. I noen familier går far eller mor med egne traumer som ikke blir bearbeidet. Det smitter over på resten av familien. Mange foreldre løser konflikter med barna ved å slå. Foreldre som selv er stresset, leser ofte ikke barna sine spesielt godt, og legger ikke merke til hvordan barna egentlig har det. Men gjennom barnas problemer får lærerne en vei inn i det som til slutt ender som familieterapi.

Blokaden av Gaza har vart i 10 år. Nå er 70 % av befolkningen på drøye 2 millioner avhengig av mat fra FN og andre humanitære organisasjoner (kilde: UNOCHA). Det er et paradoks for Gaza er et fruktbart område. Det er fisk i havet og frukt og grønt vokser godt under Gazas sol. Men grensen for Gazas fiskere har sakte skrumpet. Israelsk marine vokter grensa, og skyter mot de fiskebåtene som nærmer seg. Langs landegrensene har alle appelsintrærne blitt hugget, for ikke å skade sikten fra Israel og inn i Gaza. Sikkerhetssonen langs grensen tar jordbruksareal fra bøndene på Gaza. Og siden krigen 1014 har ikke mange av vannbrønnene og kraftverket hvor flere av turbinene ble ødelagt. De nye delene blir stående på israelsk side av grensen.

En av kvinnene i Beit-Hanoun forteller at hun har problemer med å få datteren sin til å høre etter når hun ber henne hjelpe til. Em Saed setter i gang et rollespill. En kvinne spiller mor og en spiller datter. De krangler med hverandre. Mor forsøker å bestikke datteren: – Her er 2 shekel, gjør som jeg sier nå. Kvinnene ler. Etterpå diskuterer de situasjonen. Hva kunne mor gjort annerledes? Hun som spiller mor forsvarer seg og sier at på første kursdag i COPE lærte hun å ikke slå barna. Det er bedre å lage en avtale med barnet. Kvinnene er enige, men mener hun må være mer taktisk i forhandlingen med barnet.

Yasser i GCMHP sier det er viktig at også fedrene får COPE-opplæring. Så langt er det nesten bare mødrene som har deltatt. Det har vært vanskelig å få fedrene med på møtene. Men i vår har de hatt et gjennombrudd. En egen fedregruppe har blitt dannet. Problemet var at fedrene nektet å bli undervist av en kvinne. Men de lot seg til slutt undervise av en kvinnelig og en mannlig veileder sammen. Gjennom et samarbeid mellom de to veilederne, trakk mannen seg sakte tilbake i undervisningen og gav plass til kvinnen. Gruppa er blitt komfortabel med å la seg lede av den kvinnelige veilederen. Yasser forteller at de nå jobber med å utvikle nye strategier for å nå enda flere fedre.

Kveldsstemning fra havna i Gaza by. Ikke langt unna, over grensen til Israel, glitrer det i lys oppover langs kysten.



Categories: Fredsarbeid, Kvekerhjelp, Palestina, Uncategorized