Reisedagbok fra Gaza

Av Tonje Smidt Hundevadt, styremedlem i Kvekerhjelp

Jeg har vært i Gaza og Jerusalem. Det er rart å tenke på. Det er sånne steder en ser på nyhetene, og føler er fjernt fra en. En kan sitte i Norge og bli fortvilet over situasjonen og føle seg hjelpeløs. Langt der borte skjer det forferdelige ting, men man kan ikke gjøre noen ting. Når jeg er kommet hjem så husker jeg hvor jeg har vært og inntrykkene, men det føles fjernt fra hverdagen.SAMSUNG CAMERA PICTURES Kristin Eskeland (t.v.) og Tonje Smidt Hun-devadt fra Kvekerhjelps styre på prosjektbesøk i Gaza. Her sammen med Yousef Abu Mohammed fra PECEP, på besøk i Beit Hanoun der det er store ødeleggelser.

Jeg har møtt mange varme mennesker, og en gjestfri kultur i Palestina. Palestinere er veldig åpne og ønsker oss velkommen. Den første dagen sa alle ”welcome to Gaza”. Alle vil ha oss hjem på middag og kaffe og te. Vi fikk også en del små gaver, mat og små keramikkfigurerer. Det føltes på et vis galt å motta poser med kaker når en ser FN-skoler fulle av familier som sliter med å klare seg. Men det viser mye varme og at folk vil ta godt imot gjester.

Jeg følte meg tryggere i Gaza enn Jerusalem. Selv om de i Jerusalem er veldig opptatt av sikkerhet. Men det å se soldater med maskingevær på hvert gatehjørne gjør meg mer nervøs enn trygg. I Gaza var det få soldater, annet enn noen Hamas-folk. Det var mest vanlige folk som levde livet sitt.

Det er mye som har gjort inntrykk på meg på turen. Det å se så mye ødeleggelse, hele områder lagt i ruiner. Mange folk bor i hus som er ødelagte og de har bare to vegger og ikke noe tak. De bygger provisoriske løsninger med tepper og blikkplater som tak. Jeg har sett barn som leker i ruiner som er fulle av stein, søppel og muligens udetonerte våpen. Å se for seg husutenveggerogvinterenkommer_Gaza_des2014_Foto_KristinEskelandhvordan en kan overleve i en sånn virkelighet er vanskelig. De har ikke vann, strøm eller tak over hodet. Mange er arbeidsledige og det er ikke arbeid å få. Derfor må ofte en kvinnes lønn holde til kanskje mann, barn, bestefar, og bestemor. Mange barn er foreldreløse og er tatt inn hos slektninger og venner. Da er også familiene større. Det er vanskelig å forsørge en stor familie på en lønn. Mange har mistet noen de var glad i, og må finne ut hvordan de skal klare seg videre.

BeitHanoun_gate_des2014_Foto_TonjeSmidtHundevadt

De vi snakket med sier alle at folk har mistet håpet. Før har de opplevd bombing og trakassering, okkupasjonen har vart i 40 år. Men da har folk klart å holde på håpet. Deres motstand har ligger i det å bli værende og bygge opp huset. Vi lar oss ikke rokke, vi er et stolt folk som vil holde på landet sitt. Men etter den siste krigen har mange mistet håpet. De som har ressurser reiser. De som før har drevet fabrikker og vært aktive i å bygge opp samfunnet. Dette er en skummel utvikling. Hvis alle som kan, drar, blir de som har lite igjen uten overskudd eller mulighet til å bygge opp samfunnet. Vi snakker med Gaza Mental Health Community Programme som jobber med barn etter krigen og bearbeiding av traumer. De fortalte oss om en seksåring som hadde uttalt at det er ikke noe poeng i å bygge opp huset, det blir bare bombet igjen. Det var sterkt å høre. Når barna mister håpet er det alvorlig. De kan leke seg gjennom mye vanskelig og forstår ikke alvoret på samme måte som de voksne. Når et barn sier noe sånt, tenker jeg på hva de voksne går gjennom.

027-133A9249_AnnePaq_ActiveStills - nett Et palestinsk barn i et ødelagt hus i Shujayea-nabolaget øst for Gaza by, et område som ble hardt rammet under den israelske militære offensiven sommeren 2014. Foto (04.09.2014): Anne Paq / activestills.org

I Gaza har de strøm i 8 timer i døgnet. Under krigen var det 4 timer. Noen heldige har strømaggregat så de får 4 timer ekstra. Det er lenge siden de hadde strøm hele døgnet. Å være i Gaza fikk meg til å tenke på alt vi tar for gitt. I hverdagen tar jeg strømmen for gitt. På kveldene blir det plutselig mørkt og en kan ikke sitte på PC-en, se på TV eller lese til lys. Jeg satt og leste med lommelykt. De har gasskomfyrer for å kunne laget mat oftere, men det kan bli vanskelig å lage mat i mørket.

Det er vanskelig å se hvordan situasjonen kan bli bedre. Men vi har møtt mange som jobber for å bedre situasjonen. Vi møtte AFSC som jobber med å bygge opp lokalsamfunnet, samle folk og la menneskene bli kjent med hverandre i Gaza. Vi var på en konferanse om ikke-vold i Jaffa i Israel og møtte deler av den israelske fredsbevegelsen. Women in Black drar ut å demonstrerer hver fredag mot okkupasjonen, selv om de blir spyttet på og blir sett på som landssvikere av sine landsmenn. De følger med på hva som skjer og gjør det de kan, selv om de er en liten minoritet. Vi har hørt om mange palestinske familier som har tatt inn mange foreldreløse barn og latt familier bo i deres hus når huset er ødelagt.

Jeg var på besøk i PECEP førskoler og så lærere som viste mye omsorg for barna. Selv med egne traumer og en vanskelig økonomisk situasjon bryr de seg om barna som om de var deres egne barn. En av lærerne fortalte meg at barna kalte henne ”mamma” og hun tegnet alle fargeleggingsarkene selv. Jeg så mye god omsorg i førskolene. Mange bryr seg og gjør det de kan for å hjelpe.

Det er mye urettferdighet som gjør meg sint. Israelerne har strøm hele tiden, Palestinerne i Gaza 8 timer. Palestinere får vann to ganger i uka, mens israelere har det hele tiden. En må ha egen tillatelse for å kjøre inn på Vestbredden, en egen for Gaza og en annen for Jerusalem. Folket er adskilt. Det er vanskelig å bli kjent med folk i andre områder. Folk i Gaza kommer seg ikke ut. Muren deler landet opp, og skiller også palestinere fra palestinere. Staten Israel bomber store områder og tjener på det. Etter bombingen utfører de stopp av varer på grensen, og bare Israel kan sende dem varer. Dette betyr at Israel selger dem materiale til å bygge opp husene, som Israel bomber. Det er klart at én part er okkupant og den andre okkupert, dette er en maktbalanse som gjør fredsforhandlinger veldig vanskelig.

Men det er også gode krefter på begge sider som jobber for fred. Så man må håpe at situasjonen blir bedre, den kan hvert fall ikke bli verre.



Categories: Kvekerhjelp, Palestina, Uncategorized